OM OSS

Jeg, Heidi er innehaver av Kennel Alltidblid. Er en 71-modell, og har alltid hatt hund. Hjemme i min familie er jeg vokst opp med samojeden Rex, mixen Linka, og lapphundene Sancho og Laika.

Da jeg flyttet hjemmefra kjøpte jeg min første egne hund, Collien Shaula, og raskt etter kom collien Nancy inn i mitt liv. Her ble det litt lp trening, og begynte å prøve meg med agility. Så kom Helmer inn i mitt liv. En stor flott Dobermann hanne. 76 cm høy og full av testosteron og forsvarslyst. Her hadde jeg MYE hund å jobbe med. Og i samme tid kom en voksen Japansk Spisshund tispe inn i livet. Imiko. Hun var en meget spesiell hund. Hentet henne hos oppdretter i en alder av 5,5 år. Var ikke husren, eller vant til vanlig sosial omgang med folk og dyr utenfor en kennel. Men med mye trening og tålmodighet fikk vi et fantastisk forhold. Hun var nettopp tyvparret da jeg hentet henne. Noe vi ikke viste, og Imiko ble satt på slankekur og fikk 4 timers skogsturer for å komme i form. Resultatet av det ble 4 friske valper i en superlett fødsel. Massiv oppforing og en tispe som ingen trodde noen gang hadde hatt valper. Hun var i form. Med god hjelp fra en venninne, Anita, så kom jeg meg gjennom valpestell og skolegang. Og som takk for hjelpen fikk Anita tispevalpen Kamikaze Hot Shot (Cherrie). Cherrie er født i 1994. Jeg beholdt ingen selv. Hadde mer enn nok med Helmer og Imiko, og mange timers trening med hund i uken. Jeg fikk et meget spesielt forhold til Imiko. Og den dagen hun måtte "dra" pga. hudkreft var hard, men jeg valgte å la henne slippe føre hun fikk mye smerter. Dette er baksiden med det å ha hund.

Da jeg kjøpte meg en leilighet i Oslo prøvde jeg "lykken" uten hund. Hund var savnet, men jeg levde et ikke hundevennlig liv med lange arbeidsdager og liten leilighet, så jeg gjorde det rette da. Det var i dette momentet at jeg traff Lars, og vi flyttet sammen i en tomannsbolig i Lørenskog. Da kom NUCH Little Crowns Helen Bellray hjem til meg. En utrolig spesiell Dobermann tispe. Bell var en hund som bare var fantastisk. et supert arbeidshode, og snill som dagen var lang. Så lenge man ikke var katt. Har noen slike på samvittigheten. :-(  Men Bell elsket alle mennesker, og spesielt barn. Hennes drøm må ha vært å jobbe i en barnehage. Med Bell kom min interesse og forståelse for hunders adferd og flokkliv for fult. Begynte med å lese og se på hundene på treningene når vi hadde frislepp. Og har lest nesten alle bøkene til Lars Fält. Bell var en hund med høy rang på treningen. Hun var lederen, og den rollen tok hun til seg med kroppsspråk. Hun viste nesten aldri tenner eller knurret. Men hun hadde en holdning som gjorde at de som eglet til bråk stoppet opp og tenkte seg om. Bell ble ved et par anledninger angrepet av usikre hunder. Hun snudde da bare bakenden til og ristet de av seg. Halen lå over ryggen og hun ble streng i blikket men viste ikke tenner eller knurret. Den usikre hunden trekker seg da tilbake og står litt på avstand. Bell ble stående og lese hunden, og når hun så at engstelsen var på tur bort, så inviterte hun til lek. Hun var helt unik. Og hadde en fantastisk evne til å lese situasjoner som oppstod.

Vi hadde mange flotte turer i skog og mark. Begynte også nå å trene bruks. Vi hadde et flott sted som vi gikk til tidlig på morgenen. Da stod vi på jordet og ventet på at en flokk med 6 rådyr skulle komme forbi. Det var et fast tråkk der. Da satt jeg der, med Bell liggende ved siden av meg og tittet på rådyrene. Hun kunne jeg stole på 99,9% når hun var under kommando. Det rare er at en råbukk skulle bli hennes bane. Jeg har litt av skylden selv. Vet jo at vi har rovdyr, og jaktlysten er der hele tiden. Og når man går tur med hunder i områder med "fristelser" så må man se og ha fokus på hundene slik at man får stoppet en hund før den tar på jakt. Er den først dratt er det vanskelig å stoppe den. Det som skjedde her var at jeg og en kamerat var og tittet på eiendommen vi nettopp hadde kjøpt på Matrand. Vi ser en råbukk, og jeg kaller inn Bell. Men så mister jeg øyekontakten med henne og veksler noen ord med kameraten, og før jeg får koblet henne, så er hun dratt. I en alder på 9,5 år drar hun på sin første jakt. Hun er borte i 4 timer, og har virkelig problemer med pusten. Konsulterer med veterinær og vi får avvente og se. Hun har nok sprengt seg og ligget med syremangel til hjernen. Etter 14 dager begynte symptomene på demens å komme. En dag da vi hadde vært ute og handlet, så så vi markert forandring på Bell, og hun kom oss ikke i møte. Jeg skulle til veterinær å få helseattest på min Australien Sheperd, Virus, så Bell ble med dit, og kom ikke tilbake. Dette er en hund jeg i dag savner dypt og har alltid angret på at jeg ikke beholdt en valp etter henne. En slik hund får man ikke igjen. Derfor ble det ikke en Doberman til på meg. Ingen vil være som Bell.

Vår Australien Sheperd, Pizzicatos Ekko-Ekko Virus, var også en flott liten sjel. Han jobbet jeg mye med. Men her kom jeg aldri i gang med agility. Det ble lp, og redning som ble jobbingen her. Har også i en periode av livet mitt drevet med marsvinoppdrett, og vært dommer. Og jeg husker at i forbindelse med flyttingen til Matrand, hadde jeg ikke tid til deilige Virus, og lille Duracell (Norfolk Terrier), så de var understimulerte til tusen. Men så skulle jeg dømme marsvinutstilling på Hamar. Tok da med Virus. Ordnet meg til ved dommerbordet, og la Virus i en dekk kommando. Så skulle jeg bare hente meg en kaffekopp, men det ble både 3 røyk og mye prat på trappen. Da jeg kom på Virus. Hvor er han nå. Det var gått en time. Han lå der jeg la han, blid og fornøyd. Slik er Virus. En flott og snill hund som gjør alt for deg. Da jeg ble gravid med Maren Anita fant jeg ut at jeg ikke ville ha tid til å følge opp han med den treningen han var vant til, så han ble solgt til et par på Kongsvinger som ønsket seg en brukshund.

Duracell, min Norfolk terrier. Hun lever ikke lenger, men var med og trigget min interesse for terrier.

Så kom Cairn inn i mitt liv!

På dette tidspunktet hadde vi Virus og Duracell, og min daverende mann ville egentlig ikke ha flere hunder i huset, men vi klarte å få Terribel Batteries Not Included (Trude) inn i huset. Og da var det gjort. Cairn Terrier har en egen evne til å krype inn og sette seg fast i hjerteroten på en. Og Trude er en skikkelig mammadalt. Hun er ei trivelig og glad tispe men ikke den som løper ned folk for å hilse. Hun sier HEI, og er ferdig med det. Mine andre Cairn "overfaller" alle og elsker alle over alt.

Mine Cairn er en stor del av mitt liv. Og jeg bruker de ikke bare til utstilling og avl. Mine hunder elsker å bli brukt (uten om dronning Ester, hun inntar sofaen) og jeg bruker de til det meste. Dette er hunder som trenger mental stimulering, men de er også utrolig lettlært og morsomme å jobbe med.

Her vil det alltid være Cairn. Har mange ganger lurt på hvorfor jeg ikke har skaffet meg denne rasen tidligere. Den er jo perfekt for meg.